Rart ja, egentle, at utseende påvirke oss så gæli kolles vi tænke om følk, ka vi si om dæm, å kåss vi behandle dæm.
Følk som en ailler ha møtt før, ailler ha snakka me eiller sjett gjort nå som heilst. Kåss kain vi tru at vi vett nå om dæm bærre for at dæm sjer ut som dæm gjær?
Det e da mæsta ingen hær i værden som sjer helt likæns ut.
Kain vi skyld på hjærnen vår som har sånn behov for å sorter å kategoriser å lage system i alt kaoset vi sjer?
Eiller e det basert på erfaring?
Har vi opplevd sjøl at aill me blå øua e mer naiv einn dæm me grønn? E dæm som e roinn alltid blid, og lat? E aill me samisk utseende reineiera og kjøre snøskuter? E aill blonde damer dom? E aill kara me nordafrikansk utseende voldtektsmenn? Å e aill små, unge damer med et velstelt ytre helt ubrukelige som mekanikere og håndtverkere? E aill kara fra midtøsten med skjegg terrorister? E aill med østeuropeisk utseende tyva å kortsvindlera? E vakre og veltrente mennesker mer lykkelige?
-Eiller e det fra media vi får det presentert sånn? Ha vi lært det fra nån ainnan, som si at det e sånn?
Som små onga bryr vi itj oss om om nån e blå, lilla eiller gul.
Vi sjer det, og muligens spør om koffer, men behandle aill i sandkassen likt. Iværtfaill så har itj utseende nå å si.
Men ætterkvart som vi væks te fange vi opp fra mange kainta kålles en ska sjå ut for å vårrå pen og vellykket, og ikke minst populær.
Å så lære vi at det e nån det itj e lurt å lek me, for da e det itj nån ainnan som vil lek me dæ.
Å ætterpå dær lære vi at for å vinn det hær spælle, så må vi skvis ut potensielle rivaler å konkurrenter. Å da e det taktisk lurt å finn ei gruppe med felles mål om kæm som ska få inn og kæm som ska tvinges ut. Da føle man sæ sterk, en hæve sæ over norma og regla for ka som e grei oppførsel mot ainna folk.
En føle sæ så stærk at en kan tillat sæ å sjå ned på ainna folk, å at en har foill rætt å dømme og stigmatisere folk ætter utseende.
Nån ytre sæ hatefullt, nån frys dæm ut, nån mobbe, nån går fysisk te angrep å nån går systematisk te verks og utrydde hele folkeslag.
Men koffer e vi sånn?
Koffer kain vi itj bærre fryd oss over at vi ser forskjelli ut, å vårrå grei?
Æ menne itj at aill folk e snill å grei å fortjene godviljen vår, vi må no itj vårrå dom å naiv.
Men æ trur vi må pass oss vældi for å sorter ut og kategoriser følk ætter utseende og ytre.
Å æ trur vi aill har godt av å gå i oss sjøl, å rydd litt i skapet med fordomma. Dær e det my groms. Te mæ å.
Kanskje e vi bærre litt reidd for det som e ukjent å uvant, å så hænge vi oss på en fordom som flyg forbi øran vårres akkurat da, bærre for å vårrå sekker?
Men einn om dæm e grei da? Einn om dæm kain berike livet vårres, om vi sjer forbi det ytre å bli kjeint?
Åpn øuan å sjå på ailt følk som følk, at aill e lik my verdt uansett hudfarge, størrels, kroppslige defekta og kjønn, hårfarge, frisyre osv. Aill med ganske likt følelsesspekter og behov som en sjøl.
Æ trur vi e mer lik inni einn utapå sjø.
Åsså har æ vældi trua på at man ska vårrå ått følk som en vil at dæm ska vårrå ått mæ.
Kloke ord??