Tarzan?

Jeg har oppdaget 3 ting som hender når jeg klatrer i gardinene:

1.) Jeg ser verden fra en helt ny vinkel (opp-ned)

2.) Jeg oppdager nye sider ved meg selv (halen min)
3.) Jeg får umiddelbar oppmerksomhet fra mor. (Sikkert fordi hun syns jeg er så flink til å klatre.)

I går var en rar dag egentlig.
Det kom dråper med vann ned fra himmelen, som gjorde at alt der ute ble vått.
Jeg satt lenge og studerte dette igjennom vinduet, hvordan dråpene plaska på verandaen, før mor bar meg ut i luftegården min.
Alle dufter var nye i dag, og tilogmed lyden av bilene som kjørte forbi var annerledes.

Og vet dere hva? Det kom dråper ned fra taket mitt også, midt inni luftegården min! Skal ikke taket stoppe regnet fra å falle ned her da? Nå forstår jeg ingenting.

Men kongla som jeg trilla innunder kassen min forrige gang jeg var her ute, ligger der ennå. Midt under der ligger den…

Det var så spennende å se vanndråpene renne over det gjennomsiktige taket mitt.

Jippi, jeg har fått meg en stige jeg kan balansere på.
Nå kan jeg virkelig følge med på alle de som går forbi på veien, og prøve og sjarmere dem.

Mor, det er vått i gresset her altså. Jeg blir våt på labbene mine…..men det var egentlig litt deilig også…

Regnvåt bambus smaker fortreffelig faktisk…

Der er bare de aller kuleste pusene som tar et jafs med bambus samtidig som de går forbi busken, faktisk.

Alt dette nye, alle oppdagelsene gjør at jeg trenger å hvile litt innimellom.
Og da hender det at mor sniker seg til og tar nærbilde av baklabbene mine.
Ja, de er nyvaska altså.

I morges våkna jeg til dette.
Hvor i all verden har alt blitt av? Hvorfor er alt det hvite der?
Hva er det hvite?
Mor?