2 dager

Kunsten å ta styring over livet sitt, og kose seg når man kan

Følelsen av at livet raser forbi uten at man rekker å henge på.
Dagene som kom og gikk, og ble fylt med jobb, sur kaffe og en dårlig tv-serie.
Fridagene som kommer like brått på hver gang, så midt i fleisen overraskende at man ikke rekker å være kreativ nok til å finne på noe genialt artig som alle vil være med på.
Panikken som brer seg over at man sløser bort verdifull tid med å ikke gjøre noe?
Alle drømmene man hadde, alle de gangene man tenkte: ååhh det skal jeg gjøre en gang.
Men så blir det liksom aldri tid nok, eller så passer det bedre en annen gang.
Og når man endelig har tid så klarer man jaggu meg ikke å huske på en eneste av de drømmene.
Stress!
Kanskje man drømmer for stort? Kanskje krever man for mye av seg selv når det gjelder kreativitet og geniale påfunn?
Kan det være sunnere, og gi mer glede om en slipper skuldrene ned og tenker enkelt?
Kan livet bli litt enklere om ikke innbiller seg at alt må være perfekt i alle andres øyne, at det ikke trenger å gi deg 1000 nye likes på sosiale medier?
Er det lov å bare tenke på egen godfølelse, uten å måtte imponere andre?
Å tørre å tro på seg selv og det man føler og liker.
Trivsel!
Og det kan man jo bruke noen dager av livet til.
Å bare trives.
Ikke bortkastet tid det

Vi er inne i en god flyt når det gjelder å finne på noe i helgene.
Mulig vi ennå lever godt på energien vi fikk av sommerferien vår.
Drømmemannen hadde lenge snakket om å dra tilbake til der han er født, og videre hadde sine barndoms feriedager, han ville vise fram stedet til Toillåtkjærringa.
Vi planla reiserute, og ble enige om at Gringo skulle få være hjemme. Her ble det for mye bilkjøring på svingete og dårlig vei.
Men Drømmemannen og Toillåtkjærringa liker å kjøre bil, oppdage nye steder og kjøre veier de ikke har vært på før. Og selvsagt var det rom for å ta avstikkere på ruta.

Vi kjørte fra Melhus om Hølonda og Svorksjøen, og da måtte jeg vise hvor loppemarkedet den 10.september skal være, i Vonheim forsamlingshus på Jåra mellom Korsvegen og Gåsbakken.
Rett ved siden av der igjen ligger Kolbrandstad Stavkirke, og der hadde vi jo ikke vært før.

Kolbrandstad Stavkirke er bygget på stedet der den gamle stavkirka lå.(nedlagt i 1681)
3000 dugnadstimer ble brukt i perioden 1997-1999, og hele bygda var i arbeid.(130 lokale arbeidsfolk). Både lokal smed og treskjærer. Furu fra Melhus, og steinene i grunnmuren er fra et gammelt fjøs i nærheten.

Da vi var der var ikke kirka åpen, men den blir jevnlig brukt til både gudstjeneste, dåp, vielse og enkelte katolske messer.
Den ligger på en helt nydelig plass, med fenomenal utsikt over dalen sørover.
Her kan man nyte stillheten og finne ro.
Veien fra Korsveien er godt skiltet, så det er lett å finne frem.

Dette er en av mine drømmer.
En vei til huset mitt, med gress på midten.
Fra Hølonda kjørte vi via Svorksjøen, og kom inn på gamle riksveg 65 på Svorkmo. Sørover derfra og en liten stopp på Coop Marked Nybø, på Rindalsskogen.
Vi måtte jo ha is.
Vi tok av ved et skilt som det sto Lomunda på.
Drømmemannen viste meg flotte seterdaler og topp jaktterreng innover fjellene mot Søvasskjølen.
Vi kjørte forbi den gamle skolen som engang var i Drømmemannes families eie. Der fortalte han om fullt hus, lek og moro og mange gode minner fra påske og sommerferier.
Nå er det nye eiere, men heldigvis godt tatt vare på.

På denne lille gården i Lommunddalen hadde Drømmemannen jobb som slåttekar på somrene i tidlige ungdomsår.
Gården ble drevet av et søskenpar som var født og oppvokst på stedet.
Barnløse, men utrolig snille og gjestfrie. Drømmemannen forteller om hardt arbeid, men god lønn. Han ble godt tatt vare på, og passet på så han ikke skadet seg i arbeidet. Det er mange farer på en gård, og hvis man ikke er forsiktig og våken kan det gå ille.
Det var spesielt viktig å vokte seg så man ikke kom i klem mellom kyrne når de skulle inn og ut av fjøset, før og etter melking.
Likevel klarte Drømmemannen å havne på sykehus etter en episode nede i siloen. Heldigvis gikk det bra, sjøl om blindtarmen ble fjernet ved en feil.

Drømmemannen forteller om et tilsynelatende godt liv på gården, tross enkle kår. Huset var kaldt og trekkfullt på vinteren, og en kan forestille seg at det måtte føles ensomt, uten barn og ektefeller, men de hadde jo hverandre de to søsknene. Og 5 kyr, og katt. Og de hadde mye besøk, de var jo så hyggelige og snille. Alltid topp oppvarting uansett hvem som kom innom.

Nå står gården til forfalls, naturen er i ferd med å ta tilbake stedet.
Og det er så utrolig trist.
Tenk på hvor mange arbeidstimer som har blitt lagt ned for å bygge opp en fin gård, rydde skog for å lage beite og for til dyra, bygge driftsbygning og bolighus. Alle dagene, årene med hardt kroppsarbeid for å holde seg selv, familien og dyra i live på en god måte.
Å ha en gård og et liv man kunne være stolt av.
Så blir de gamle og ingen til å ta over etter seg. Ingen arvinger som orker tanken på et hardt liv på bygda, uten nevneverdig fortjeneste.
Og så blir bare minnene igjen, en stund…

Det står mange tomme, gamle hus i Lommunddalen. Husene dør samtidig som de som bodde der. De som delte livet sitt med huset.
Et husskjellett fullt av gode og dårlige minner. Et vitne til et helt liv. Om disse veggene kunne fortelle…
Fattigdom og en stusselig tilværelse.
Heldigvis tok de godt vare på hverandre på bygda, det var hjerterom for alle.
Men når man tenker på at det er bare 35 år siden…

Badeplassen ved Rørvatnet

Heldigvis er det unge ildsjeler som brenner for bygda fremdeles, også i Lommunddalen. De driver gård og investerer i framtida. Nye ideer og nytt blod strømmer gjennom dalen.
Håper de får støtte og anerkjennelse fra resten av samfunnet for det pågangsmotet de viser.
Det står det virkelig respekt av.
Vi trenger de unge som driver bygda videre, hjerterommet og omtanken for hverandre, inn i kommende generasjoner.

Hostonvatnet

Neste stopp på veien var Hoston, Orkland kommune
Ikke visste jeg at det var så vakkert ved Hostonvatnet.
Man trenger å ta på seg turistbrillene innimellom, for å ta seg tid til å se skjønnheten i nærmiljøet og nabokommunene.
Det hjelper med en iskaffe og litt påsmurt tynnlefse å da.

Lisbetsætra

Og da vi kom til Fannrem tok vi like så godt turen opp Sundlibakkene, og over Lauvåsen og innom Lisbetsætra, Skaun kommune
Dette er et sted som har blitt brukt til mye forskjellig opp igjennom tidene.
Bygd ferdig i 1887.
Med «koldvannsbade, furunålsbade osv egner anstalten sig til behandling af almindelig nervøsitet, morfin- og nikotinforgiftninger samt kroniske fordøielssygdomme»
Etter dette ble driften lagt om til sanatorium for tuberkulosepasienter, og senere igjen hotell og feriested.
I nyere tid har vi kjøpt kaffe og vafler der på søndager. Og blitt underholdt av lokal revy med servering av middag i pausen.
Nå er jeg usikker på livet her på Lisbetsætra, det ser forfallent ut. Ikke vet jeg om det er i kommunens eie eller om det er private som eier stedet. Siste artikkel i avisa fra stedet handlet mest om spøkelser.
Mange fine turstier fra og rundt Lisbetsætra er det iallefall.
Mulig bærterreng, møtte mange med blå lepper(ikke spøkelser), og bærplukkere i hånden.
Det ble en innholdsrik tur på nesten 8 timer.
Artig å bare stikke innom steder som man plutselig husker fra tidligere.

Søndag var det Gringos tur.
Vi tok med soppkurva og dro på Øyberget.
Gringo ønsker seg virkelig ei ny trille med større hjul og dempere.

Selvfølgelig gikk Gringo store deler av turen selv.
På bildet er han på fuglejakt.
Det er mye som tar fokuset bort fra framdriften, så det tar litt tid når Gringo skal gå selv. Men han koser seg, og da gjør vi også det.
En ny milepel ble også satt i dag, da Gringo gikk på do med bommelibom i lyngen for første gang.

Mange pene sopper, som ikke havner i soppkurva vår
Ujevn framdrift, enkelte ganger går det raskt framover. Far er litt utålmodig.

Vi kom fram til Øyberget, nøt utsikten og tok en Litago og en Kvikklunsj.
Gringo fikk yndlingsvåtforet sitt.
Resten av ruta er mindre humpete. Vi slipper å bære vogna med Gringo inni. Hit opp har stien vært full av store klynger med røtter, og da blir det for tøft for denne trilla.

Så fant vi ganske mye sopp da.
Mest kantarell, noe piggsopp og bittelitt traktkantarell.
En helt nydelig dag i skogen

Mens vi venter…

Klarte ikke å rydde unna saga for vinteren vi vettu.
Det kribla for mye i Drømmemannens snekker-gen, og her er han i full gang med å sage materialer til luftegård som skal stå klar til lille Gringo som kommer hit om 24 dager.
Nå har vi signert reservasjonsavtale og betalt inn en liten tingingsavgift til oppdretter.
Dermed har vi reservert den ene pusongen av de to brødrene i kullet, og oppdretter har sikret et godt hjem for pus.
Den endelige kjøpekontrakten blir signert ved overtakelse.
Nå begynner det virkelig å bli alvor.
Vi skal få oss en liten attpåk(l)att.

Luftegården skal løftes på plass helt oppi hjørnet der til slutt og skrus fast i veggen, men mens vi bygger trenger vi plassen rundt for å komme til.

Gringo må jo ha en liten plenflekk inne i luftegården sin.
Da var det mest praktisk med ferdigplen fra Ekra Gartneri. Vi så for oss at om vi sådde plenfrø så ble det for morsomt å rote i jorda for pus. Katter er jo fødte gartnere og elsker å rote i jorda, og gjerne gjødsle litt også.
Vi håper han foretrekker do-kassen sin til sånt arbeid, og heller bruker plena til å ligge på og spise litt gress istedet.
Toillåtkjærringa har ingen erfaring med ferdigplen, så da jeg dro til gartneriet for å høre om jeg kunne få kjøpe en sånn liten mengde, så hadde jeg ingen formening om hva jeg kunne forvente.
Da damene på gartneriet sa at det hadde blitt litt ferdigplen til overs denne dagen sånn at jeg kunne få kjøpe en rull (de solgte kun hele ruller), så måtte jeg spørre om de trodde jeg fikk den med meg i bilen. Jeg så for meg en liten rundball/traktoregg. Skjønte ikke helt hvorfor de lo mens de utstyrte meg med et gråpapirark og et par engangshansker.
Men da jeg kjørte rundt bygget for å hente rullen med plen, måtte jeg le jeg også.
Selvfølgelig fikk jeg den inn i bilen.

Håper pus liker den nye plena si, og bambusbusken. Denne skal inn i luftegården, men ikke før vi har fått løfta gården på plass.
Det er selvsagt Drømmemannen som har snekra selve kassen.
Vi har også henta et fint klatretre, donert av pappa i Buvika, som vi skal feste godt inne i luftegården slik at pus kan klatre og kvesse klør så mye han bare orker.
Og når været blir litt for ufyselig for en liten pus, så kan han gå inn det lune og fine huset som Drømmemannen har laget.

I går kveld fikk vi utrolig god hjelp av to supersterke karer som hjalp oss å løfte på plass «løveburet».
Det gikk jo som en lek.
Tusen takk til Kristoffer og Terje, vi har ikke fått det til uten dere.
Så nå mangler det å sikre klatretreet inni der, byggen noen solide hyller som Gringo kan ligge på i høyden og eliminere alle mulige rømningsveier.
Alt av «stikkerter» og fliser må pusses ned med sandpapir slik at ikke den lille kan skade seg.
Vi valgte å legge et tak av PVC-bølgeplater, slik at lyset slipper inn. Dermed blir det ikke så mørkt inne i utestua på andre siden av veggen heller. Vi dekker jo for hele vinduet der med å plassere luftegården akkurat her.
Men vi tenkte jo at etterhvert som vi får laget oss skyvedør på andre enden av utestua, så kunne vi åpne vinduet og Gringo kan gå inn der om han har lyst til det.
Men den skyvedøra blir nok ikke satt opp før til våren.
Nå skal saga og snekkerutstyret ryddes inn i garasjen altså.

Jeg har strikka noen ullpledd/liggeunderlag som pus skal få ligge på.
Man må jo strikke litt til babyen som kommer, og ull er jo gull.
Av Naturgarn fra Vikinggarn.
Må ha ett i pusehuset ute i luftegården, ett i sofaen, ett i transportburet, ett på soverommet… hm jeg må nok hekle/strikke fler.

En snartur på Øyberget i deilig høstsol

Forrige onsdag tok jeg turen til Kvernberget/Øyberget med mål om å finne litt sopp. Været var helt nydelig.
«Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro…»
Kunne ikke vært mer treffende. Det er så deilig å bare være inni skogen. Skuldrene senker seg, en trekker automatisk inn den friske lufta dypt ned i lungene, og finner roen.
Det lukter så godt, og alt lever rundt en. Det er alltid en fugl som flyr mellom greinene, som varsler høylytt når du kommer.
Du lytter og speider etter elgen, for den vil du ikke overraske der ute.
Alle små detaljer i skogbunnen, på trærne, i rotveltet og på stubben kommer så nære og blir så tydelig.
Etterhvert som du tusler rundt i skogen alene, er det nærmest som om du kjenner pulsen på skogen, naturen inntar deg og du er absolutt til stede akkurat her og akkurat nå.
Verden utenfor er milevis unna i både tanker og sinn.

Dagens fangst.
Vanlig gul kantarell, trakt-kantarell, blek piggsopp og noen litt umodne tyttebær

Så kom høsten for alvor, med tordenbyger og hagl.

På oppdagelsesferd i Vassfjellskogen med Drømmemannen

Søndag ble en nydelig høstdag med lav sol og klar luft.
Jeg og Drømmemannen tok med soppkurven og spaserte rett ut døra og uti skogen.
Hadde planer om å lete opp nye soppplasser, for her i Vassfjellskogen er vi ikke så godt kjent med hvor vi kan finne sopp.
Men det er ikke alltid så lett å finne riktig sted, før noen andre har vært der og forsynt seg iallefall.
Vi fant helt klar ut hvor det ikke vokser kantarell, så neste gang leter vi andre steder.

Vi fant da alltids noe i skogen. Jeg fant mye fint å ta bilde av, og Drømmemannen fant blåbær.

Her har elgen pynta litt på matfatet sitt. …en liten dusk på toppen…
Å du mamma, uansett hva du sier om at dere brukte ko/kvae til tyggis da dere var små, -det er ikke særlig godt altså. Måtte jo bare prøve en gang til, lærer aldri.

Disse «bæra» plukka vi ikke.
Tenker kanskje at det er en sykdom, eller parasitt. Tror ikke det skal vokse bær på denne lille tre-avleggeren nemlig.

Fossen «vår»
Spennende å følge hvordan den forandrer seg igjennom alle årstider.
Nå var den nesten trivelig, og slett ikke så skummel som i vår.
Lav vannføring og mulig å gå forbi på veien uten å få en dusj.
Ja, jeg drista meg faktisk så nærme at jeg fikk noen vanndråper i pannen.

Firblad. Fikk stå i fred, er giftig. Men stilig da.

Så ut som en liten sommerfugl.
Gaukesyre, eller surblad.
Har stått der og pyntet skogbunnen helt siden tidlig i vår, nå trekker den grønnfargen tilbake inn i rota og tar en velfortjent hvil over vinteren.

…er det et troll der oppi skrenten?
Er man på oppdagelsesferd, så er man på oppdagelsesferd

Kos i skogen.
Storfurua har funnet sin klemmevenn, og holder varsomt rundt den magre avleggeren.
Venner for livet.

Joda vi fant da litt spiselig der ute i skogen, om ikke sopp.
Blåbær, tyttebær og bringebær.

Kom da på jeg skulle lage Trollkrem av bringebær.
Supergodt til vaniljesaus.
Tyttebæra sparer vi til noen kommer og vil spise vafler med ekte Trollkrem sammen med oss.

Ja, med det samme vi er på kjøkkenet.
Var hos mamma i Buvika og fikk plukka meg noen epler.
Er vel ikke superhekta på vanlig eplesyltetøy, syns det er litt tamt.
Men kom på at hvis jeg tilsetter chili, tabasco, lime og sitron og sukker, så ble det noe som passet godt på ostebordet.
Og det ble kjempegodt faktisk.
Blåmuggost + Toillåtkjærringas eplechutney = digg!

24 dager…

Når man går og venter på noe bra skal skje, så går tia ganske sakte.
Om 24 dager skal vi ta med vårt nye familiemedlem fra Vestby til Melhus.
Mange tanker om hvordan det skal gå, om han vil trives her sammen med oss, langt borte fra pusemamman og pusebroren, og matmora si.
Vi skal ta oss god tid til å bli kjent med hverandre, kose og leke masse.
Vi skal sørge for at han har alt han trenger og at han føler seg trygg her sammen med oss.
Vi diskuterer oppdragelse, og planlegger nye rutiner.
Øver på å lukke dolokket, der nedi vil vi ikke at Gringo skal være.
Sikrer hjemmet vår for farer, kaster ut giftige inneplanter, setter unna husholdningskjemikalier i skap som ikke nås av pus, henger opp stoff på baksida av den 3 etasjers åpne trappa vår slik at ikke Gringo faller ned mellom trinnene.
Ser etter slik at alle høye skap og kommoder sitter godt fast i veggen bak og ikke kan velte.
En pusonge er kreativ og elsker å utforske i vill fart. Det er greit at det kan foregå i trygge omgivelser.

Gringo har fått seg en liten kopp på badet med litt utstyr i allerede.
Kam for å gre den lange fine pelsen med, sånn at den ikke tover seg.
Klosaks, om klørne vokser seg for lang. Innekatter sliter ikke så mye på klørne som utekatter, og trenger derfor litt hjelp med pedikyr.
Tannkrem og tannkost, tennene må pusses slik at det ikke dannes tannsten og råte, og for å holde tannkjøttet friskt og fri for sykdom.
Alt dette må vi prøve å innarbeide som en koselig rutine hver dag. Det krever nok mye tålmod, list og masse godbit i starten, men forhåpentligvis vil det bli helt naturlig etterhvert.
I tillegg til dette har vi kjøpt sele og bånd som vi skal bruke når vi skal ut og gå tur.
Den må vi også prøve å venne Gringo på å gå med, slik at han syns det er helt greit.
Må nok øve mye inne først.
Det er mye jobb med småbarn, men aller mest kos og glede.

På mandag ringte det på døra her. Utenfor sto en liten ung mann med en diiiger kasse på 28 kg.
Jeg fikk åpna eska og fant at den var stappfull av plysj.

Kunne det være en fuskepelskåpe med dertilhørende hatt??

Etterhvert som jeg grov meg videre nedigjennom eska oppdaget jeg noen fastere deler, en umbraco-nøkkel og en pose med bolter og skruer.
Jeg bøyde meg med hatten, slik at den ble liggende på golvet, og fant til slutt monteringsbeskrivelsen på forsendelsen.

Aha, det ble et solid og stødig klore/klatrestativ.
Passer perfekt midt i stua vår. Vi har jo møbler i lys eik fra før.
Velkommen Gringo.
Vi gleder oss sånn til du kommer.