Hvor ble den av?
Høsten, med den klare, friske lufta, de flotte fargene, tyttebærplukking og soppturer, sylting og safting.
Høsten, som vi trøstegleder oss til når sommeren ikke har innfridd helt på badeværfronten:
«Det blir sikkert en fin høst, med masse turer i skogen og på fjellet»
Joda, har da bakt et par eplepai, og i fryseren finner en litt sopp og tyttebær.
Men nå som den første snøen har falt og minusgradene har malt isroser på bilen, så blir Toillåtkjærringa litt tankefull.
Høsten bare kom og dro igjen, uten at jeg fikk være med på alt det jeg hadde planer om.
Det skyldes nok denne lille karen.
Livet ble snudd på hodet etter at Gringo kom inn i familien og tok oss med storm.
Jeg kjenner nok på både «ammetåka» og overbekymra foreldre-syndromet.
Distrê og på tuppa på samme tid.
Dagene flyr uten at jeg får gjort noe som helst fornuftig, jeg bare er helt oppslukt i den lille og nyter hvert sekund.
Syns jeg ser noe nytt ved ham hver dag. Han vokser og utvikler seg, er nysgjerrig og lærer masse nytt hele tiden.
Samtidig er jeg bekymra for om han spiser nok, får han nok hvile, nok stimuli, kan han skade seg, utvikler han seg riktig, oppdrar vi ham rett slik at han blir en god og snill pus som liker å være med oss.
Sånn er det å få småbarn i hus igjen.
Vi koser oss veldig altså.
Så rart, regndråpene blir til små bekker på taket mitt… 
…eller var det en flue som fløy der? 
hmm, kan det fanges tro? 
Arrrrg! Regndråpe midt på øret. 
Jegermodus på 
100% fokus….i 3 sekunder…minst
Luftegården ble en suksess.
Gringo elsker å være der ute.
Vi bruker å sitte der inne sammen med ham foreløpig, slik at han kjenner seg trygg. Etterhvert som han blir større vil han nok gjerne være der uten oss.
Han sniffer, smaker, lytter og observerer. Alt er nytt og spennende.
Her får han friskluft, han trener balanse, hopp og klatring, og får skjerpet alle sansene sine.
Vi prøver å være en tur ute hver dag.
Far brukte nesten en time på å prøve å lære Gringo å drikke av vannfontenen. Tålmodig satt han på golvet og forklarte og viste hvordan dette skulle gjøres.
Gringo plasket med labben og prøvde å fange den pussige og litt skumle vannstrålen. Tror de var like gjennomvåte begge to innen Gringo plutselig skjønte at «aha, man skal drikke dette urolige vannet».
Så må man jo hvile litt innimellom.
En av favoritt-hvilestillingene for tiden.
Far har så morsom stol på kontoret sitt altså 
Men Mor da…. 
…ok da, så var det vel litt morsomt med det målebåndet… 
Mor sier hun er sååå glad for at jeg hjelper til med å holde orden i sysakene…
Det blir aldri kjedelig i huset med Gringo.
Han følger oss hvorhen vi går, og må selvsagt utforske alt.
Det hender Far og Gringo har filmkveld når Mor er på trim.
Gringo elsker nemlig å se på tv, og er minst like engasjert som far når Arsenal eller Rosenborg spiller fotballkamp.
Naturfilm med fugler og katter er topp, men tror Far hadde misforstått aldersgrensa og «skummelhetsgraden» på akkurat denne skrekkfilmen.
Gringo har øvd litt på å gå i sele og bånd inne, så nå var tiden inne for å besøke den store Vassfjellskogen.
Søndagsturen ble ikke så lang, hverken i tid eller distanse, men intens nok for en liten pusegutt.
Full av inntrykk og litt kald på potene.
Men turen var vellykket og ga mersmak.
Etter dette står han ofte ved døra der selen hans ligger og mjauer og vil ut en tur.
Så kom den første snøen
Hæh, hvorfor har verandaen blitt så lys? 
Mor, hva er de rare fnuggene som faller ned fra himmelen? 
Seriøst Mor, hva skjer nå egentlig?
Mor sier det er for kaldt til små pusepoter ute nå.
Så får jeg ta en liten sjarmøretappe inne, med pappstrimla mi istedet.
