Publisert

I mål med årets store hageprosjekt

Vi unnet oss en duggfrisk, ung og lys portugiser(hvitvin) da vi landa i godstolen på tirsdag kveld, Drømmemannen og meg, og tok en skål for vel gjennomført hageprosjekt.
En helt nydelig følelse å ha fullført et såpass stort prosjekt, og den skal vi nyte en stund.
Vi har selvsagt noen spirende prosjektplaner videre også, men de er knapt på skisseblokka ennå.
Resten av året skal vi bare kose oss med det vi har laget, småpusse litt på det, og ikke minst gjøre oss klare for å ta imot et nytt familiemedlem.
Til våren blir det beising/oljing av hus og alt det nye Drømmemannen har snekra. (Takk til Maia for godt råd om å ikke beise impregnertmateriale for tidlig før det har fått tørka opp skikkelig).
Drømmemannen skal bygge luftegård til pus ute på verandaen, og vi har sånn smått begynt å planlegge å lage utestue med glass-skyvedør på en annen del av verandaen. (egentlig mangler vi bare glass-skyvedøra, utestua fins allerede med tak og 3 vegger, fullt møblert med sofa og bord)
Så kan vi tre sitte der ute og nyte utsikten og den vakre kveldshimmelen langt utover høsten, uten å fryse.

Jeg må nesten legge ved noen bilder av hvordan «hagen» vår så ut før vi starta.
Bildene er fra 22.april i år.

Hadde nesten glemt selv hvor trist det så ut her.
I rettferdighetens navn skal det nevnes at bildene er tatt tidlig i vår, rett etter snøsmeltinga og før plena ble grønn.
Hærlighet, jeg er glad vi fikk gjort noe med dette området!
Og jeg ser nå at vi har gjort MYE.

Etter alt ble snekra ferdig, la vi ugressduk over det gamle bedet.
Jeg fikk luka bort de verste ansamlingene med ugress først (gjetertaske/hestehovblad, løvetann og «hommelstælk»), og fant at den gamla «jorda» besto stort sett av grus.
Sikkert supert for kryptuja å sånne vekster, men til våre planteplaner trengte vi bedre jord. Og VELDIG MYE jord.
På ett tidspunkt underveis her slo det meg at vi kanskje hadde tatt oss vann over hodet, og laget blomsterbedet altfor stort. Frykter det kan bli mye luking av ugress framover.
Men vi prøver og ser hvordan det går.
I verste fall planter vi flere store busker (ikke Tuja!!!) for å fylle opp bedet slik at ikke ugresset slipper til så mye.
Jeg er veldig glad vi lot de tre Buespireane stå igjen.
Vi brukte 45 stk 40-liters sekker med jord.( 1 800 liter!), enda kunne vi sikkert hatt på mye mer.
Men vi venter til våren, da må vi nok fylle på mer uansett.
Kommer det styrtregn finner du oss liggende som to sjøstjerner oppi bedet for å holde fast jorda så den ikke blir skylt vekk.

Takk og pris for at Ekra Gartneri hadde halv pris på stauder, for her var det bare å fylle opp bilen.
Heldigvis fant jeg mange planter som trives i halvskygge. På den siden av huset har vi bare morgensola og senkveldssola.
Får alltid så god hjelp på Ekra, de har høy fagkunnskap og er veldig service-vennlige. Jeg trenger ofte gode tips og råd, og spør og graver mye, men drar alltid derfra med ny lærdom og godt humør. Og kvaliteten på plantene er i en egen klasse, det har jeg erfart mange ganger.

Med så mange forskjellige planter måtte det litt planlegging til.
19 stauder med ulik høyde og ulik farge, og ikke minst forskjellig blomstringstidspunkt.

For å få fordelt plantene noenlunde fornuftig utover bedet tegna jeg opp et «kart» før jeg putta dem i jorda.
Tok hensyn til hvor høy de blir, slik at ingen små blir skult bak de store.
Noen blir veldig høye (2 meter), så de må jeg ha mulighet til å binde opp.
Tror jeg fikk fargene jevnt utover, og det skal hele tiden være en eller annen plante som blomstrer.

Ja forresten, jeg har lenge gått å vurdert klatre/slyngplante på husveggen mot nord.
Har lyst til å dekke til de lysegrå platene på nederste del av veggen med ett eller annet, men panel eller spiler viser seg veldig vanskelig å få lagt. Det må legges lekter utenpå de platene for å skru fast i. Da må hele bordkledningen på øvre del av veggen løsnes for å bytte ut den kanten med blekk/vannbeskytter med en bredere/dypere en.
Derfor plan B, klatreplante.
Ekra igjen da vettu, hadde halv pris på klatreplanter.
Jeg slo til med to som trives i halvskygge, og som kan bo i en stor krukke.
En Kaprifol med deilig duftende blomster, og en Klematis med blomster i skarp, mørk rosa.
Håper de vil trives her.
Legg merke til de små hyllene/krakkene som pottene står på. Spesialdesignet av Drømmemannen.

En husker ikke hva alle plantene heter, og hvor de forskjellige ble plantet hen når man kjøper så mange på en gang. De fleste leveres med en liten plakat med både bilde på hvordan den skal se ut, og med spesifikasjoner på stell og størrelse. Men de er ikke så fine da, ikke 19 litt forskjellige fargeplakater i et blomsterbed, noen større enn planten selv.
Hadde lyst til å bytte ut disse med noe mer diskret. For jeg ville jo ha navnet på blomsten der, sånn at jeg kan svare når mamma og svigermor kommer og spør.
Damen på Ekra(igjen) tipsa meg om å finne pene steiner og skrive på dem.
Takk til pappa som i årevis har plukka stein bort fra åkrene hjemme i Buvika, de var helt perfekte til dette formålet.
Plakatene har jeg tatt vare på, og limt dem inn i Hagedagboka vår.
I boka holder jeg også oversikt over når hver enkelt busk og plante ble satt i jorda, og der kan jeg skrive ned om noen planter måtte byttes ut osv.

I kveld skal Drømmemannen trylle bort den store haugen med grus som ble til overs da han bygde trappa (vi har lånt oss trillebår), saga skal i garasjen, og alt annet rot skal kjøres bort.
Mulig Drømmemannen får brukt opp materialet som er igjen, til å bygge en liten blomsterkasse ved siden av soveromsvinduet vårt.
Det klør visst litt i snekker-fingrene ennå.

Publisert

Mellom tur og hverdag

Ungdoms-kyr på Rødde

Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle gjøre et forsøk på å skrive på bokmål istedet for min egen dialekt.
Har lenge vurdert fram og tilbake, er jo redd for at noe av sjarmen med bloggen min skal bli borte og at jeg kanskje mister noen lesere.
På den andre siden vil jeg nok bli mer lesbar for flere.
Det er mange av mine venner rundt om i Norge som strever med å lese dialekten min, selv om de er ganske gode på å forstå meg når jeg snakker dialekt. Det er to ganske så forskjellige ting.
Og oversettelsesprogrammer, som for eksempel Google Translate, tror jeg nok har kollapset fullstendig i prossessen med å få oversatt Buvik-dialekta til engelsk. Familie og venner i USA, og andre steder i verden, har nøyd seg med kun å se på bildene.
(Gudene skal vite hva teksten har blitt oversatt som).
Jeg brenner fremdeles for å ta vare på dialekta, den må vi bruke flittig slik at den ikke blir borte. Dialekt er en del av vår identitet, vår historie og opphav, og den bør vi være stolt av.
Men jeg innser at dialekta tilhører det muntlige språket vårt.

Kyr får alltid fram smilet hos meg.
De finner på så mye rare sprell når de er ute på jordet.
Sånn som denne flokken med ungnaut ved Rødde Folkehøyskole.
Som ungdommer flest har de mye energi, de er nysgjerrige og liker å være der det skjer.
«Heldig» var han som skulle grave grøft til fiberkabel akkurat her.
Drømmemannen og Toillåtkjærringa kjørte forbi flere ganger denne dagen, og så gravemaskinføreren strevde med å få utført jobben sin.
Tror det var iallefall 20 meget maskininteresserte ungnaut som straks flokket seg rundt gravemaskina for å inspisere den inngående. De slikket og snuste, stanget og dytta. Ikke lett å grave når man har så mange ufaglærte assistenter rundt seg.
Likevel, sakte og forsiktig, klarte den tålmodige graveren å lage en grøft til slutt, uten å skade dyra.
Men grøfta var spennende den også.
Ungdyra nærmest sloss om å få rulle seg i leira, de dytta hverandre opp i grøfta, snubla og byksa omkring.
Ja, dette var en opplevelse for livet.

  • Mange «gravere» på jobb i dag
  • Klar for en dusj kanskje?

Sula

Ettersom Drømmemannen hadde mer ferie til overs, fant vi ut at vi skulle ta turen til vakre Sula ute i havgapet utenfor Frøya. Vi kjørte bil til Dyrøy på Frøya og tok hurtigbåt derfra.
Båten gikk via Mausundvær og Bogøyvær.
Det styrtregna da vi dro hjemmefra, men innen vi var fremme på Sula, sto sola på skyfri himmel.

Vel fremme på øya ble vi tatt varmt imot av våre kjære venner, Siri og Frode. De møtte oss på kaia med øyas mest brukte landgående transportmiddel, trillebår.
Selv om bilen har gjort sitt inntog på Sula for noen år siden, er trillebåra like populær. Den er super til å frakte varer i. Den er stillegående og lettvint, avstandene er korte og det er for det meste helt flatt her ute.

  • Sula fyr
  • Utsikt sørvest fra fyret
  • Sula fra fyret

Oppe ved fyret fikk vi virkelig se hvor vakkert det er her ute.
Tusenvis av holmer og skjær viser hvor viktig rolle fyret har, i disse farvannene trenger man virkelig et ledelys for å kunne navigere trygt.
Her har folk levd av havet i ualmeinnelige tider. Tilgangen på mat har vært rik, og gitt grunnlag for handelsvirksomhet og annen næring på øya.
Bautaen på kirkegården forteller også en dyster historie om alle de som ble borte der ute.
Livet snudde brått for de som ble stående igjen oppe ved fyret for å speide etter ektemenn, fedre og brødre som aldri kom hjem igjen.
Havet gir og havet tar, heter det visst.
Men nå, i dag, er livet lett og optimistisk på Sula.
Øya får stadig nye fastboende, de søte små fiskerhusene pusses opp og blir tatt i bruk til bolig igjen. Gamlehjemmet blir galleri. Det arrangeres konserter og bryllup
Kunst og kultur spirer og gror.
Ildsjeler tar vare på historien og formidler videre hvordan livet her ute var, til både etterkommere av tidligere øyboere, og turister på opplevelsesferd.
Butikk og pub, hotell, havfiske og dykking, og ikke minst en flott restaurant med meget god omtale.

Et liiiite besøk på pubens uteservering i sola. Vi smaker på ganske lokal drikke og føler den gode Sula-stemninga.

Vi var så heldige å få være med å ta opp krabbeteinene som Siri og Frode hadde satt ut kvelden før.
Nydelig vær og fantastisk mannskap.

Daakar liten! Havna ved et uhell inn i båten vår og sugde seg fast slik at vi ikke klarte å kaste den uti igjen. Ca 1 cm lang. Litt usikker på hvilken fisk dette er, men kanskje en liten Rognkjeks-baby?

Middagen er sikra. Havets frukter skal nytes, med godt tilbehør, til langt på kveld i naustet.

Solnedgang over Sula.
Vi er stappmette og godstemte hele gjengen. Når en står sånn å ser inn i solnedgangen, begynner tankene å fly. Alt er så nydelig vakkert, en finner roen og føler seg umåtelig lykkelig…

…og veldig romantisk

Etterhvert kommer natta snikende, med mørkere farger og et lite kaldt gufs. Det er på tide å tøffe hjemover til ei god og varm seng i et koselig bestemor-hus.
Tusen takk for at vi fikk oppleve Sula på sitt beste, Siri og Frode.

Hageprosjektet vårt

Det har regnet en del her i Vassfjellet i juli, men innimellom gløtter sola fram fra skyene og gir oss et håp om bedre snekker-vær. Vi trenger oppholdsvær med 2-sifret temperatur på plussiden, ellers er det ikke mye gøy å holde på ute.

Det er så godt å ha en Drømmemann som liker å snekre og lage flotte ting av tre. En som har en hjerne som funker til å beregne materiale, som vet hva slags type materiale som trengs, og som vet hvor det er smart å starte, i hvilken rekkefølge det er lurt å jobbe. En som blir overlykkelig når jeg kommer med kaffe og skryter av hvor flink han har vært.

Prøver å bidra med det jeg kan, som å klippe plena når det endelig tørker opp nok.
Plena har blitt mye finere i løpet av sommeren, særlig etter at den fikk litt kunstgjødsel i juni, og rikelig med naturlig vanning i juli.
Alperipsen som vi planta som hekk rundt ytterkanten av plena har også nytt godt av dette, og har mange nye skudd.

Bærbuskene ser også ut til å trives, og har vokst en del. Vi har satt opp noen pinner for å støtte opp litt, særlig ripsbusken og stikkelsbærbusken hadde lyst til å krype bortetter plena. Solbærbusken står så rank og fin, med kraftig stamme allerede.
Det ser nesten ut som om Drømmemannen skal få rips med vaniljesaus til dessert snart.

Drømmemannen har laget blomsterkasser foran verandaen, på begge sider av trappa. Syns det ble så fint og ryddig nå som vi fikk dekket til åpenrommet under verandaen. Kassen til høyre er flyttbar, slik at vi kan gjemme unna materialrester under verandaen der.
Omplasserte buskene som tidligere sto i blomsterkassene oppå verandaen, de kom mer til sin rett her nede. Så gjenstår det å se om de tåler slik behandling midt i blomstringsperioden.
I de ledige blomsterkassene på verandaen planta vi sommerblomster fra Obs Bygg foreløpig. Men de var veldig søte da…

Skjønner egentlig ikke hvorfor frosken vår ser så bekymra ut, for nå har vi kommet langt i hageprosjektet vårt.
Små justeringer underveis selvsagt, men det meste har gått etter planen.
Trappa opp grusgangen er ferdig, lukket i framkant og med kasser til led-spotter mot veggen (mangler spottene ennå).
Søppeldunkene har fått hus med tak.
Det store blomsterbedet begynner å ta form. Øverste spasergang mangler kun dekkfjøler ned mot blomsterbedet.
Litt morsomt resultat av å bruke vater på denne øvre rammen/spasergangen var at den ble veldig høy på den ene siden, mot ytterkanten av bedet. Var ikke helt forberedt på det, men ser nå at den enden kan fint brukes som en liten sittebenk. Så kan man sitte der å skue utover vel utført arbeid når den tid kommer, og tenke over at slik går det når man på død og liv skal bruke vater i et skrånende terreng. Stødig ble den iallefall.
Nederste spasergang er også ferdig, og akkurat nå holder Drømmemannen på å lage spasergang midt i bedet, slik at jeg kan stå på kne der å luke istedet for å tråkke rundt i jorda overalt.
Det mangler å legge duk og kjøre på jord. Og plante stauder.
Om noen har stauder de skal kvitte seg med så ønsker vi oss. Gjerne gamle sorter.
Ellers går jeg og håper på at det tørker opp skikkelig slik at jeg kan begynne å beise alt det nye treverket. Det er min jobb, mitt bidrag i dette prosjektet.
Det kommer mer bilder etterhvert som vi nærmer oss ferdigstillelse.