Vi venta på parkeringsplassen på Markavollen te 11.05 for å sjå om det va nån som villa vårrå me på tur.
Dein enast som møtt opp va ei søt lita pissi som gjern villa leik sæ og kos litt. Men ho fekk itj vårrå me.
I snøbyger og minusgrader labba vi no ivei inngjænnom skogen læll vi da.
Hadd klædd oss godt, me oill oinnerst å vanntett ytterst så vi bærga no for været vi.
Vi kom inni en skog som hoill på å årna sæ på vår, en værden full av håp og optimisme.
Føglan kvitra, blomstern strakk sæ forbi den lette snøn som kom, og opp mot sola.
Bækken va stor og brusa høylytt og lykkelig, foill av smeltevatn.
Itj engang homla som fløug forbi me snø på ryggen hadd tænkt å gi opp for været.
Snøblomster på bringebærbusken 
Maigull 
Bekkeblom 
Hær tænkt vi at vi koinn snu, ættersom det itj kom nån å gjekk tur sammen me oss, men det va så hæli å vårrå ut og så godt me fresk skogluft, at vi klart itj å snu.
Fotan bærre trampa videre opp «støggbrattbakken»
Æ fekk en liten reprimande fra dattra da æ sendt en snap som vise vein te Knullskaret: «Ailtså mamma, du kain bærre itj skriv sånn å lægg ut på snapstory!»
Derfor har æ lagt ved bilde av kartet som vise at det faktisk hette det oppi dær, å at det itj e nå som Toillåtkjærringa ha foinne på.
Å æ e sekker på at betydninga av stedsnavnet e nå heelt ainna einn det en først trur…
Men uansett:
Det va så trive inni skogen i dag ailtså, å etterkvart kjika sola fram imellom skylaget.
Det e litt arti å følg me på forandringan i naturn etterkvart som årstian går. Sjøl om en går samme ruta, så skjer det nå nytt for kvar gang.
Vessn roe litt ned og tar sæ tia te å sjå sæ roinnt kain en få ei stor opplevels av en liten tur i nærområdet.
Plutsele faint vi en liten dam foill tå froskeegg.
Vi e så gla vi gjekk dein turn i dag.
Vi trong dein dosen me freskluft og dein rekreasjon det e å gå i skogens ro.
Ætte en dusj og rene og tørre klea, og en kaffekopp så følt vi oss som ny bægge to (Drømmemainn ha slokna på sofan hain no da men…)
Håpe det e fler som har anledning te å vårrå me oss næste gang.
