Mellom tur og hverdag

Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle gjøre et forsøk på å skrive på bokmål istedet for min egen dialekt.
Har lenge vurdert fram og tilbake, er jo redd for at noe av sjarmen med bloggen min skal bli borte og at jeg kanskje mister noen lesere.
På den andre siden vil jeg nok bli mer lesbar for flere.
Det er mange av mine venner rundt om i Norge som strever med å lese dialekten min, selv om de er ganske gode på å forstå meg når jeg snakker dialekt. Det er to ganske så forskjellige ting.
Og oversettelsesprogrammer, som for eksempel Google Translate, tror jeg nok har kollapset fullstendig i prossessen med å få oversatt Buvik-dialekta til engelsk. Familie og venner i USA, og andre steder i verden, har nøyd seg med kun å se på bildene.
(Gudene skal vite hva teksten har blitt oversatt som).
Jeg brenner fremdeles for å ta vare på dialekta, den må vi bruke flittig slik at den ikke blir borte. Dialekt er en del av vår identitet, vår historie og opphav, og den bør vi være stolt av.
Men jeg innser at dialekta tilhører det muntlige språket vårt.

Kyr får alltid fram smilet hos meg.
De finner på så mye rare sprell når de er ute på jordet.
Sånn som denne flokken med ungnaut ved Rødde Folkehøyskole.
Som ungdommer flest har de mye energi, de er nysgjerrige og liker å være der det skjer.
«Heldig» var han som skulle grave grøft til fiberkabel akkurat her.
Drømmemannen og Toillåtkjærringa kjørte forbi flere ganger denne dagen, og så gravemaskinføreren strevde med å få utført jobben sin.
Tror det var iallefall 20 meget maskininteresserte ungnaut som straks flokket seg rundt gravemaskina for å inspisere den inngående. De slikket og snuste, stanget og dytta. Ikke lett å grave når man har så mange ufaglærte assistenter rundt seg.
Likevel, sakte og forsiktig, klarte den tålmodige graveren å lage en grøft til slutt, uten å skade dyra.
Men grøfta var spennende den også.
Ungdyra nærmest sloss om å få rulle seg i leira, de dytta hverandre opp i grøfta, snubla og byksa omkring.
Ja, dette var en opplevelse for livet.

• 

• 

Sula

Vel fremme på øya ble vi tatt varmt imot av våre kjære venner, Siri og Frode. De møtte oss på kaia med øyas mest brukte landgående transportmiddel, trillebår.
Selv om bilen har gjort sitt inntog på Sula for noen år siden, er trillebåra like populær. Den er super til å frakte varer i. Den er stillegående og lettvint, avstandene er korte og det er for det meste helt flatt her ute.

• 

• 

• 

• 

Oppe ved fyret fikk vi virkelig se hvor vakkert det er her ute.
Tusenvis av holmer og skjær viser hvor viktig rolle fyret har, i disse farvannene trenger man virkelig et ledelys for å kunne navigere trygt.
Her har folk levd av havet i ualmeinnelige tider. Tilgangen på mat har vært rik, og gitt grunnlag for handelsvirksomhet og annen næring på øya.
Bautaen på kirkegården forteller også en dyster historie om alle de som ble borte der ute.
Livet snudde brått for de som ble stående igjen oppe ved fyret for å speide etter ektemenn, fedre og brødre som aldri kom hjem igjen.
Havet gir og havet tar, heter det visst.
Men nå, i dag, er livet lett og optimistisk på Sula.
Øya får stadig nye fastboende, de søte små fiskerhusene pusses opp og blir tatt i bruk til bolig igjen. Gamlehjemmet blir galleri. Det arrangeres konserter og bryllup
Kunst og kultur spirer og gror.
Ildsjeler tar vare på historien og formidler videre hvordan livet her ute var, til både etterkommere av tidligere øyboere, og turister på opplevelsesferd.
Butikk og pub, hotell, havfiske og dykking, og ikke minst en flott restaurant med meget god omtale.

• 

• 

Vi var så heldige å få være med å ta opp krabbeteinene som Siri og Frode hadde satt ut kvelden før.
Nydelig vær og fantastisk mannskap.

• 

• 

Middagen er sikra. Havets frukter skal nytes, med godt tilbehør, til langt på kveld i naustet.

Solnedgang over Sula.
Vi er stappmette og godstemte hele gjengen. Når en står sånn å ser inn i solnedgangen, begynner tankene å fly. Alt er så nydelig vakkert, en finner roen og føler seg umåtelig lykkelig…

…og veldig romantisk

Etterhvert kommer natta snikende, med mørkere farger og et lite kaldt gufs. Det er på tide å tøffe hjemover til ei god og varm seng i et koselig bestemor-hus.
Tusen takk for at vi fikk oppleve Sula på sitt beste, Siri og Frode.

Hageprosjektet vårt

Det har regnet en del her i Vassfjellet i juli, men innimellom gløtter sola fram fra skyene og gir oss et håp om bedre snekker-vær. Vi trenger oppholdsvær med 2-sifret temperatur på plussiden, ellers er det ikke mye gøy å holde på ute.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Det er så godt å ha en Drømmemann som liker å snekre og lage flotte ting av tre. En som har en hjerne som funker til å beregne materiale, som vet hva slags type materiale som trengs, og som vet hvor det er smart å starte, i hvilken rekkefølge det er lurt å jobbe. En som blir overlykkelig når jeg kommer med kaffe og skryter av hvor flink han har vært.

Prøver å bidra med det jeg kan, som å klippe plena når det endelig tørker opp nok.
Plena har blitt mye finere i løpet av sommeren, særlig etter at den fikk litt kunstgjødsel i juni, og rikelig med naturlig vanning i juli.
Alperipsen som vi planta som hekk rundt ytterkanten av plena har også nytt godt av dette, og har mange nye skudd.

• 

• 

• 

• 

Bærbuskene ser også ut til å trives, og har vokst en del. Vi har satt opp noen pinner for å støtte opp litt, særlig ripsbusken og stikkelsbærbusken hadde lyst til å krype bortetter plena. Solbærbusken står så rank og fin, med kraftig stamme allerede.
Det ser nesten ut som om Drømmemannen skal få rips med vaniljesaus til dessert snart.

• 

• 

• 

• 

• 

Drømmemannen har laget blomsterkasser foran verandaen, på begge sider av trappa. Syns det ble så fint og ryddig nå som vi fikk dekket til åpenrommet under verandaen. Kassen til høyre er flyttbar, slik at vi kan gjemme unna materialrester under verandaen der.
Omplasserte buskene som tidligere sto i blomsterkassene oppå verandaen, de kom mer til sin rett her nede. Så gjenstår det å se om de tåler slik behandling midt i blomstringsperioden.
I de ledige blomsterkassene på verandaen planta vi sommerblomster fra Obs Bygg foreløpig. Men de var veldig søte da…

Skjønner egentlig ikke hvorfor frosken vår ser så bekymra ut, for nå har vi kommet langt i hageprosjektet vårt.
Små justeringer underveis selvsagt, men det meste har gått etter planen.
Trappa opp grusgangen er ferdig, lukket i framkant og med kasser til led-spotter mot veggen (mangler spottene ennå).
Søppeldunkene har fått hus med tak.
Det store blomsterbedet begynner å ta form. Øverste spasergang mangler kun dekkfjøler ned mot blomsterbedet.
Litt morsomt resultat av å bruke vater på denne øvre rammen/spasergangen var at den ble veldig høy på den ene siden, mot ytterkanten av bedet. Var ikke helt forberedt på det, men ser nå at den enden kan fint brukes som en liten sittebenk. Så kan man sitte der å skue utover vel utført arbeid når den tid kommer, og tenke over at slik går det når man på død og liv skal bruke vater i et skrånende terreng. Stødig ble den iallefall.
Nederste spasergang er også ferdig, og akkurat nå holder Drømmemannen på å lage spasergang midt i bedet, slik at jeg kan stå på kne der å luke istedet for å tråkke rundt i jorda overalt.
Det mangler å legge duk og kjøre på jord. Og plante stauder.
Om noen har stauder de skal kvitte seg med så ønsker vi oss. Gjerne gamle sorter.
Ellers går jeg og håper på at det tørker opp skikkelig slik at jeg kan begynne å beise alt det nye treverket. Det er min jobb, mitt bidrag i dette prosjektet.
Det kommer mer bilder etterhvert som vi nærmer oss ferdigstillelse.

• 

•