Da har vi jammen mæ straks brukt opp Mars 2020
Å for en måna!
Det e no vel itj så gæli mang som ha unngått å fått tilværelsa si snudd på hauvve i det siste.
Å da mene æ itj først å fræmst det my omdiskuterte fenomenet at vi stillt klåkka en time fram om synnjdagsmårrån nei…
Husa vår, som før va mæst brukt for å sløng ifrå sæ skolsækken å jobbvæska ti, å ta me sæg jåggesko å træningsbæggen fra, ha no plutsele vorte den trygge familiehula vår.
På bilde e Drømmemannen i ferd me å sikre heimen ytterligere. Trappa får sklisikring så itj vi får nå fler som roille ne trappa.
Onga, ongdomma å vaksefølk e hem omenainnj.
Ailler ha vi vorre så my hem. Aillt fåregår hem, vi arbe, går på skole, studere, leke, haindle.
Faktisk så bli mæsta hele lainnje vårres styrt hemant no.
Vi brukt litt ti på å ras ifrå oss.
Va my okking å sutring om høttforbud, fæstforbud, fotbaillforbud å reiseforbud ei stoinnj.
Men no sjer det ut som om alvoret ha søkke inn, å vi ha tepassa oss dein «nye normalen»
I frøkt for å smett våre kjære som itj tåle å bli så dåle. Foreldra vår, bæssforeldra vår, dæm som ha bøgd opp det hær hærlige lainnje vi e så heildi å ha arva.
Å tå respækt for dæm vi kjeinnje som jobbe i hælsevæsne. Frontsoldatan i krigen mot støgghete, så forhoill vi oss te det myndighetan råde oss te.
Vi heill avstainn, vaske fengra, går tur i nærområdet, heill oss mæst mule hem, har kontorjobben, møtan å oinnjervisninga på spisebordet.
Kattan trampe roinnjt på tastatur å sovne mett i læseboka, hoinnjan får turoverdose å lære sæg snart å prat, potteplainjta drokne, frysarn fylles me hembåkkå brø å kanelsnurra, tanken på biln e te en stadighet fylt te randen tå belli drivstoff, å lakken på bilan e snart tåvaska. Det fløttes på snø med hainnjmakt døgnet roinnt å det produseres julgåvvå å påskkjukklinga for mang år fram i tid.
Ailler før har æ sjett sånn kreativitet, både te nytte å oinnjerhoildning. Facebook e foill tå tårangla kjærringa å kailla som søng å dainse på film. Folk som by på sæ sjøl.
Å det e godt å sjå, at samtidi som folk forstår alvåre og tepasse sæ, så gror kreativiteten, å humorn sprudle.
Det sjer ut som om vi ska slit me hærre viruset ei stoinnj framover, så æ trur at det e helt nødveindi me litt humor og latter for at vi ska kom oss helskinnja igjænnom hærre utn å få varig men på sjæla.
Vi e flenk te å hjøpes åt. Mang e i karantene eiller e sykmeldt, å dærme ha mang tå dæm som enno e på jobb fått nye og uvante arbeidsoppgava for å bidra te at hjula ska gå roinnjt.
Permitterte stille opp frivillig å bidrar me innkjøp og heimkjøring tå vara. Folk renge roinnt å slår av en prat me dæm som sett hem alein, bærre for å vis omtanke.
Det e vilje å varme å omsorg te å bli rørt av.
På bilde får æ hjølp tå Drømmemainn me å rækk opp nå strekkalappa som vart for små. (Ailltid lett å be når nå ska plokkes soinnjt)
Æ oindres på ka vi lære tå det hær, kolles det bli når vi kjæm ut på ainnjer sia tå dein hær krisa.
Æ vil tru det bli mang som må finnjsæ ainnja arbe, nye bedrifte starte opp, mang må lægg ne, og det vil nok dokk opp mang økonomiske utfordringa. Men æ tænkt mer om ka det gjær me oss, sånn inni oss?
Bli det så vi oppsøke det vi har savna ailler mæst i tia hær?
Fløtte folk på høtta? Bli det stappfoillt på pøbben?
Byinnje vi å fårrå på besøk ått kvarainnjer mer? Tar vi oss tia te å stekk innom utn å vårrå bedd?
Eiller fortsætt vi å fyk roinnt oss sjøl med energidrikken i dein ene hånda, facebookstatusen på perfekt men dritsressa, i dein ainnjera, mobiln på øre, designhoinnj i LV-hainnjvæska, me ongan i snor på slæp, å me gryende hjerteinfarkt krypan opp igjænnom læggen?
Bli det sånn at vi reise minjjer? Eiller mer?
Fortsætte vi bedriftsmøtan på Teams og Skype, eiller længte vi tebake te da vi stidd opp førri føglan feis for å stress oss igjænnom sekkerhetskontrolln å innpå et trångt fly, for så å sett å hælvglepp me auan innpå et lufttett møterom med evige powerpointshow å sur hotællkaffe, å hematt igjæn for å sovn på soffan førri dagsrevvyn?
Ha vi byinnt å trives i vårres eget sælskap så gæli at vi ha vertte følksky?
Eiller bli vi hypersosial å byinnje å snakk me frammoinnjfolk på butikken å bussn?
Eiller bli vi sånn som før ætte ei stoinnj? Som om ingenteng ha heinnjt?
Nei, æ bærre lure…
Mule det e vi sjøl som må bestæm oss for å grip muligheten vi har te å forander på oss. No som vi ha hatt det aintless ei stoinnj. Kain vi bruk det hær te nå bra?
I mårrå får vi forhåpentlevis utdelt en helt ny måna, så får vi sjå ka vi finnj på me dein da…
Takk for fine refleksjona Kristin! 🙂 Å e så inderlig enig med dæ. La åss få nå fint ut av det her. Æ håpe at vi begynne å prat med fremmedfolk på bussen. Å æ håpe at vi huske at det e like viktig å vær et godt medmenneske i hverdagen som i krisetider. Æ vet i allefall at æ har fått en fin påminner om koss æ egentlig vil lev live å kæm æ vil vær.
Takk Trude.
Vi må ailler slutt å prøv, å ailler gi opp håpet.
En fryd å lese, er så enig med deg. Og ja: Velkommen April!
Det blir spennende å se om det blir bedre eller verre ?
Takk Kjersti,
Vi vandrer med freidig mot vettu