2 dager

Følelsen av at livet raser forbi uten at man rekker å henge på.
Dagene som kom og gikk, og ble fylt med jobb, sur kaffe og en dårlig tv-serie.
Fridagene som kommer like brått på hver gang, så midt i fleisen overraskende at man ikke rekker å være kreativ nok til å finne på noe genialt artig som alle vil være med på.
Panikken som brer seg over at man sløser bort verdifull tid med å ikke gjøre noe?
Alle drømmene man hadde, alle de gangene man tenkte: ååhh det skal jeg gjøre en gang.
Men så blir det liksom aldri tid nok, eller så passer det bedre en annen gang.
Og når man endelig har tid så klarer man jaggu meg ikke å huske på en eneste av de drømmene.
Stress!
Kanskje man drømmer for stort? Kanskje krever man for mye av seg selv når det gjelder kreativitet og geniale påfunn?
Kan det være sunnere, og gi mer glede om en slipper skuldrene ned og tenker enkelt?
Kan livet bli litt enklere om ikke innbiller seg at alt må være perfekt i alle andres øyne, at det ikke trenger å gi deg 1000 nye likes på sosiale medier?
Er det lov å bare tenke på egen godfølelse, uten å måtte imponere andre?
Å tørre å tro på seg selv og det man føler og liker.
Trivsel!
Og det kan man jo bruke noen dager av livet til.
Å bare trives.
Ikke bortkastet tid det

Vi er inne i en god flyt når det gjelder å finne på noe i helgene.
Mulig vi ennå lever godt på energien vi fikk av sommerferien vår.
Drømmemannen hadde lenge snakket om å dra tilbake til der han er født, og videre hadde sine barndoms feriedager, han ville vise fram stedet til Toillåtkjærringa.
Vi planla reiserute, og ble enige om at Gringo skulle få være hjemme. Her ble det for mye bilkjøring på svingete og dårlig vei.
Men Drømmemannen og Toillåtkjærringa liker å kjøre bil, oppdage nye steder og kjøre veier de ikke har vært på før. Og selvsagt var det rom for å ta avstikkere på ruta.

Vi kjørte fra Melhus om Hølonda og Svorksjøen, og da måtte jeg vise hvor loppemarkedet den 10.september skal være, i Vonheim forsamlingshus på Jåra mellom Korsvegen og Gåsbakken.
Rett ved siden av der igjen ligger Kolbrandstad Stavkirke, og der hadde vi jo ikke vært før.

Kolbrandstad Stavkirke er bygget på stedet der den gamle stavkirka lå.(nedlagt i 1681)
3000 dugnadstimer ble brukt i perioden 1997-1999, og hele bygda var i arbeid.(130 lokale arbeidsfolk). Både lokal smed og treskjærer. Furu fra Melhus, og steinene i grunnmuren er fra et gammelt fjøs i nærheten.

Da vi var der var ikke kirka åpen, men den blir jevnlig brukt til både gudstjeneste, dåp, vielse og enkelte katolske messer.
Den ligger på en helt nydelig plass, med fenomenal utsikt over dalen sørover.
Her kan man nyte stillheten og finne ro.
Veien fra Korsveien er godt skiltet, så det er lett å finne frem.

Dette er en av mine drømmer.
En vei til huset mitt, med gress på midten.
Fra Hølonda kjørte vi via Svorksjøen, og kom inn på gamle riksveg 65 på Svorkmo. Sørover derfra og en liten stopp på Coop Marked Nybø, på Rindalsskogen.
Vi måtte jo ha is.
Vi tok av ved et skilt som det sto Lomunda på.
Drømmemannen viste meg flotte seterdaler og topp jaktterreng innover fjellene mot Søvasskjølen.
Vi kjørte forbi den gamle skolen som engang var i Drømmemannes families eie. Der fortalte han om fullt hus, lek og moro og mange gode minner fra påske og sommerferier.
Nå er det nye eiere, men heldigvis godt tatt vare på.

På denne lille gården i Lommunddalen hadde Drømmemannen jobb som slåttekar på somrene i tidlige ungdomsår.
Gården ble drevet av et søskenpar som var født og oppvokst på stedet.
Barnløse, men utrolig snille og gjestfrie. Drømmemannen forteller om hardt arbeid, men god lønn. Han ble godt tatt vare på, og passet på så han ikke skadet seg i arbeidet. Det er mange farer på en gård, og hvis man ikke er forsiktig og våken kan det gå ille.
Det var spesielt viktig å vokte seg så man ikke kom i klem mellom kyrne når de skulle inn og ut av fjøset, før og etter melking.
Likevel klarte Drømmemannen å havne på sykehus etter en episode nede i siloen. Heldigvis gikk det bra, sjøl om blindtarmen ble fjernet ved en feil.

Drømmemannen forteller om et tilsynelatende godt liv på gården, tross enkle kår. Huset var kaldt og trekkfullt på vinteren, og en kan forestille seg at det måtte føles ensomt, uten barn og ektefeller, men de hadde jo hverandre de to søsknene. Og 5 kyr, og katt. Og de hadde mye besøk, de var jo så hyggelige og snille. Alltid topp oppvarting uansett hvem som kom innom.

Nå står gården til forfalls, naturen er i ferd med å ta tilbake stedet.
Og det er så utrolig trist.
Tenk på hvor mange arbeidstimer som har blitt lagt ned for å bygge opp en fin gård, rydde skog for å lage beite og for til dyra, bygge driftsbygning og bolighus. Alle dagene, årene med hardt kroppsarbeid for å holde seg selv, familien og dyra i live på en god måte.
Å ha en gård og et liv man kunne være stolt av.
Så blir de gamle og ingen til å ta over etter seg. Ingen arvinger som orker tanken på et hardt liv på bygda, uten nevneverdig fortjeneste.
Og så blir bare minnene igjen, en stund…

Det står mange tomme, gamle hus i Lommunddalen. Husene dør samtidig som de som bodde der. De som delte livet sitt med huset.
Et husskjellett fullt av gode og dårlige minner. Et vitne til et helt liv. Om disse veggene kunne fortelle…
Fattigdom og en stusselig tilværelse.
Heldigvis tok de godt vare på hverandre på bygda, det var hjerterom for alle.
Men når man tenker på at det er bare 35 år siden…

Heldigvis er det unge ildsjeler som brenner for bygda fremdeles, også i Lommunddalen. De driver gård og investerer i framtida. Nye ideer og nytt blod strømmer gjennom dalen.
Håper de får støtte og anerkjennelse fra resten av samfunnet for det pågangsmotet de viser.
Det står det virkelig respekt av.
Vi trenger de unge som driver bygda videre, hjerterommet og omtanken for hverandre, inn i kommende generasjoner.

Neste stopp på veien var Hoston, Orkland kommune
Ikke visste jeg at det var så vakkert ved Hostonvatnet.
Man trenger å ta på seg turistbrillene innimellom, for å ta seg tid til å se skjønnheten i nærmiljøet og nabokommunene.
Det hjelper med en iskaffe og litt påsmurt tynnlefse å da.

Og da vi kom til Fannrem tok vi like så godt turen opp Sundlibakkene, og over Lauvåsen og innom Lisbetsætra, Skaun kommune
Dette er et sted som har blitt brukt til mye forskjellig opp igjennom tidene.
Bygd ferdig i 1887.
Med «koldvannsbade, furunålsbade osv egner anstalten sig til behandling af almindelig nervøsitet, morfin- og nikotinforgiftninger samt kroniske fordøielssygdomme»
Etter dette ble driften lagt om til sanatorium for tuberkulosepasienter, og senere igjen hotell og feriested.
I nyere tid har vi kjøpt kaffe og vafler der på søndager. Og blitt underholdt av lokal revy med servering av middag i pausen.
Nå er jeg usikker på livet her på Lisbetsætra, det ser forfallent ut. Ikke vet jeg om det er i kommunens eie eller om det er private som eier stedet. Siste artikkel i avisa fra stedet handlet mest om spøkelser.
Mange fine turstier fra og rundt Lisbetsætra er det iallefall.
Mulig bærterreng, møtte mange med blå lepper(ikke spøkelser), og bærplukkere i hånden.
Det ble en innholdsrik tur på nesten 8 timer.
Artig å bare stikke innom steder som man plutselig husker fra tidligere.

Søndag var det Gringos tur.
Vi tok med soppkurva og dro på Øyberget.
Gringo ønsker seg virkelig ei ny trille med større hjul og dempere.

Selvfølgelig gikk Gringo store deler av turen selv.
På bildet er han på fuglejakt.
Det er mye som tar fokuset bort fra framdriften, så det tar litt tid når Gringo skal gå selv. Men han koser seg, og da gjør vi også det.
En ny milepel ble også satt i dag, da Gringo gikk på do med bommelibom i lyngen for første gang.

Vi kom fram til Øyberget, nøt utsikten og tok en Litago og en Kvikklunsj.
Gringo fikk yndlingsvåtforet sitt.
Resten av ruta er mindre humpete. Vi slipper å bære vogna med Gringo inni. Hit opp har stien vært full av store klynger med røtter, og da blir det for tøft for denne trilla.

Så fant vi ganske mye sopp da.
Mest kantarell, noe piggsopp og bittelitt traktkantarell.
En helt nydelig dag i skogen