Fremdeles i kampmodus

Føler virkelig ikke for noe som helst slags oppsummering av korona-året som har gått.
I morgen er det ett år siden Norge stengte ned.
Dagen da Erna og Bent fylte oss med kampvilje og dugnasånd.
Siden den gang har vi bitt tennene sammen og gjort alt i vår makt for å ikke smitte noen. For å bekjempe svineriet.
Jeg er ikke klar for å ta opptelling av hva jeg har ofret, hva jeg har mistet, ennå.
Jeg er fremdeles i kampmodus, og trenger motivasjon til å fortsette med det.
Det jeg slett ikke trenger er noen som forteller meg hvor tiltakstrøtte vi er. At alle har gått lei, og at vi er i ferd med å drite i hele greia.
Nei, gi meg Filmavisen tilbake, der heltemot og kamp blir hedret, med heftig pianoharving og korpsmusikk i bakgrunnen.
Jeg trenger å se hva vi har vunnet, hvilke seire vi har tatt.
Ikke demotiver meg med fest og fyll og 180 nærkontakter, eller snikturer over svenskegrensa for å kjøpe tobakk og fläsk.
La oss få et Norge Rundt med innslag om hvor kreative folk har vært for å ta vare på hverandre men likevel beholdt metern.
Jeg trenger god, gammeldags, ensidig krigspropaganda.
En heltedyrkelse av helsepersonell og renholdere. Alle de som står som frontsoldater og kjemper mot dritten hver dag.
Forskere som gjør grensesprengende medisinske oppdagelser og finner stadig nye og bedre måter å bekjempe pandemien på.
Smittesporerne som utfører århundrets etterforskningsjobb.
Ledere som står som klipper og samler oss og gjør oss trygge.
Gi meg beste-fall scenarioer og positive spådommer.
La meg få beholde troen på det gode, at «Alt blir bra»
Jeg må blåholde på min motivasjon, mitt overlevelsesinstinkt for å komme helt i mål i dette.
For vi kan ikke gi oss nå! Nå som seieren er nær.
Takk!

Gringo er konge over Vassfjellskogens største maurtue.
Iallefall helt til Dronningen og hennes soldater våkner igjen.
Det blir spennende med et besøk hit igjen når det blir mer vår og varmere i været.

20 minusgrader ble til 5 varme, og vipps var snøen borte. Vi fikk en deilig vårfornemmelse her ute i skogen.

Ååååå så mye fuglekvitter. Se alle de småfuglene da!

Deilig å trampe rundt i den myke mosen, etter å ha gått barføtt i all den iskalde, harde snøen

Der var den der skjæra igjen gitt. Litt skummel lyd i den.

Når snøen forsvinner, dukker det opp så mye spennende.
Her er det bladet fra i høst, som fløy avgårde i vinden. Endelig fikk jeg fanga det!

• 

• 

Tror sannelig jeg spiser opp det, selv om det var litt beskt i smak.
Litt fiber i kosten vettu.

Hvor er fisken?
Det er den nye leken hjemme hos oss.
Den flate, blå filtfisken Gringo fikk i julegave ble raskt en favoritt. Den bæres rundt i huset, og dukker opp på de utroligste steder.
Når vi har besøk hender det Gringo kommer med fisken, og legger den foran føttene på en utvalgt gjest. Vi er ikke sikker på om han skal vise den fram, eller om han vil vi skal leke med den, eller om vi skal få den i gave.
Men han er veldig stolt av den blå fisken sin i alle fall.
Å det er så digg å mjaue med fisken i munnen, for da blir lyden helt annerledes. Mye dypere og mer volum.
Han har fått noen turer opp og ned trappa den fisken.
I det siste har han begynt å «gjemme» den. Under dyna vår, i klesskapet mitt, i sko, og nå i blomsterkrukka.
Kanskje han vil vi skal være med å gjemme den også?

Så ble det snø igjen da, og skikkelig sur vind.
Heldigvis fikk jeg strikka ferdig Setesdalsgenseren.
Gleden var stor da jeg fikk Gringo til å gå med den (det hadde jeg ikke trodd)

Kanskje ikke helt komfortabel med å ha på klær, men den varmer.

Alt kler den smukke, eller?

Mars måned farger jeg rød.
Rødt som blodet som strømmer igjennom kroppen, som kampviljen, og som våre bankende hjerter for hverandre.
Alt blir bra!