Det er en tid for alt

Det har vært en trist og tung tid.
Vår kjære Svartfot er borte, og vi savner ham så.

Men tiden var kommet for å sette en strek.
Han var 14 år og hadde gjennomgått en stor kreftoperasjon for et par år siden. I tillegg fikk han en vond og uhelbredelig tannsykdom der han var nødt til å trekke tenner med jevne mellomrom.
Katter lever godt selv om de har trukket mange tenner, men hver gang må pus i full narkose og det tar på en så voksen katt.
Så når Svartfot nå ble syk med diare og oppkast, og antagelig lymfekreft i tarmsystemet bestemte vi oss at han skulle få slippe mer narkose og medisinering.
En ny omgang med tanntrekking sto også for tur, han hadde muligens ubehag i munnen allerede.
Utelivet var heller ikke som før.
Svartfot har alltid vært inne på natta, fra kl 17 og til morgenen da vi dro på jobb. Dermed unngikk han alle slåsskamper med andre nattpuser, rev og grevling.
Det Svartfot før opplevde som sitt katteparadis hadde blitt utrygt.
Med fler og fler besøk av løshunder på dagtid inne på territoriet ble de daglige, faste turene rundt om på gården mer og mer utrivelig. Han vegret seg for å gå ut, og var stadig på vakt.
Mulig følte han at han var mer sårbar enn før.

Vi så det i øynene hans at han var sliten, og hadde mistet den friske livsgnisten.
Han ba oss om å få slippe.
Det var det beste vi kunne gjøre.
Sterke, flotte, sære og gode pusen vår.

14 gode år fikk vi sammen med deg Svartfot, og vi er så utrolig takknemlig for alle flotte minner. Vi glemmer deg aldri!
Nå er det tid for å gå videre i livet.
Selv om savnet er dypt og sårt, må vi manne oss opp og være på plass for våre kjære som trenger oss nå.
Med Svartfot i våre hjerter gir vi litt ekstra kos og omsorg til våre nærmeste.
Vi har så mye å glede oss over, og å se fram imot.

Han her har blitt 5 måneder(24.november) og trenger vår fulle oppmerksomhet.
Da mor bare satt og var så lei seg, gikk Gringo også inn i en slags depresjon.
Han var skikkelig utafor en hel dag.
Det ble nok en liten vekker for min del.
Han fortjener vårt beste.

26.november fylte denne unge damen 21 år
Min kjære datter og store stolthet.

Det er hun som har vært Svartfots hovedomsorgsperson årene etter jeg flytta.
Heldigvis har hun fått god hjelp fra sin samboer Kristian.
Mamma og pappa i hovedetasjen har også stilt opp med mye god pleie og pass i alle år.
Svartfot har hatt det helt supert, og det er godt å tenke på at han har vært i de beste og tryggeste hender.
Det er nok Heidi som kjenner mest på tomheten og savnet etter Svartfot, og merker det mest i det daglige.
Ingen pus som maser om mat om morgenen lenger, ingen som kommer med halen til værs og møter henne når hun kommer hjem fra jobb, ingen snorking fra kattesenga. Stanginga som var typisk Svartfotkos, full kraft mot panne eller nesebeinet så man nesten så stjerner. All pratinga og mjauinga er borte, nå er det bare stille.
Jeg vet det er tøft, men vi har hverandre.
Vi må videre.
Etterhvert blir det lettere,
og til slutt vil vi smile og bli varm i hjertet vårt når vi minnes Svartfot.

• 

• 

Midt i alt det triste og sørgelige kom jeg hjem og fant en pose på døra.
Til Kristin, Fra Snefrid sto det på lappen.
Opp av posen stakk en lue, og da jeg kikket nedi fant jeg den grommeste nissen.
Sååå fin da vettu. Flinke og kreative Snefrid Ressem.
Du aner ikke hvor koselig det var å få den nissen, akkurat da, sånn helt uventa.
Skulle bare ønske jeg hadde vært hjemme da den ble levert, så jeg kunne bedt inn på kaffe.
Gringo synes også den var veldig flott, så nå har Nissefar fått en sikker plass oppe på ei hylle i stua.
Tusen hjertelig takk Snefrid!

Gringo elsker å stå i vinduet å se etter småfuglene som flyr til og fra fuglebrettet. Han smattrer med underkjeven og er helt fokusert på kyllingsteik.
Men denne gangen var det andre lyder, og han var helt vill ved verandadøra på kjøkkenet.
Da vi så ut skjønte vi med en gang hva som gjorde han så forstyrra.
Ei bitte lita mus, rund som ei stor klinkekule, med store runde ører, og øyne som svarte knappenåler, stirra tilbake på oss fra verandaen i 2. etasje.
Hvordan den hadde kommet seg dit er et mysterium, mulig den har klatra opp veggen.
Opplevelsene står i kø her ved Vassfjellet.

Det ble en opplevelsesrik tur på Oppdal også.
Gringos første tur på hytta, og første tur med bil etter at han flyttet inn hos oss.
Bilturen gikk tålelig greit, litt uro, sikling og mjauing i starten men ble bedre etterhvert.
På hytta fant han seg godt til rette og ble raskt husvarm. Han fant doen sin og maten sin med en gang, og vi var jo der sammen med han og da ser det ut til han trives.

På lørdagen la vi ut på langtur. Kanskje ikke så langt, men vi var på tur lenge.
Her var det masse nytt å sniffe på.
Vi traff mange folk som gikk tur, ingen hunder heldigvis, men vi så en pus på avstand.
Bekken som buldra og brusa og forstyrra hele lydbildet.
En hel flokk med småfugler i trærne fanget oppmerksomheten en halvtime, minst!
Inni alle einerbusker var det fint å være, og det var mye som vi allerede hadde gått forbi som absolutt skulle vært sjekka ut en gang til.
Dessuten var det kaldt for små, myke kattungepoter.
Men Gringo nekta på å bli båret, han skulle gå selv!
Så da ble hver meter veldig lang da.
En liten begivenhet, Gringo tissa ute for første gang!
Det så veldig befriende ut, og sikkert helt påkrevet.

Jeg tror vi brukte opp katta vår på den turen.
Han sov resten av ettermiddagen, kvelden og natta.
Daaakaar liten.
Ikke så lett å huske på at han bare er en liten gutt på 5 måneder, når han er så stor i kroppen og veier 4,5 kg

Men på søndagen var han i full vigør, og helt seg selv igjen.
Heldigvis!

• 

• 

• 

Hjemme igjen hadde det skjedd saker og ting.
Skjæra har rasert fulglebrettet, og alt henger på skakke.
Mor, det kan ikke være sånn!

• 

• 

• 

• 

Så kom den dagen da Gringo setter sine fotavtrykk i snøen for første gang.
Samme dag som Svartfot forlater oss, etter å ha satt sine fotavtrykk markant og solid i våre hjerter.
Den første og siste dagen.
Livet går videre, nytt liv er i begynnelsen og et langt og godt levd liv er i slutten.
Det er en tid for alt.
Det er slik livet er.
Ingen lever evig, så vi må leve mens vi kan.

Det er så godt å se Gringos nysgjerrighet og utforskertrang.
Han omfavner livet og forsyner seg rått av alle eventyr og opplevelser.
Akkurat som Svartfot har gjort.
Livet skal leves og nytes!

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Det er ganske mye spennende som foregår inne også.
Når mor kaster de kjedelige hånddukene inn i denne maskina, så er det som om de blir levende.
Rundt og rundt, fram og tilbake.
Ganske merkelig altså.

• 

• 

• 

• 

Snøen forsvant igjen den, og det var tid for en ny oppdagelsesferd i Vassfjellskogen.
Denne gangen gikk vi litt utenfor stien slik at mor kunne plukke litt barkvister og kongler.
Her var en ny verden.
Så mykt å gå, stille og lunt. Masse spennende lukter.
Og verdens høyeste klatrestativ!
Jeg ble litt ivrig, så mor måtte stoppe meg før jeg klatra altfor høyt.
Det var bra, for det var litt vanskelig å klatre baklengs ned igjen.
Til slutt tok jeg sjansen på å hoppe ned istedet, og
landa trygt på alle 4 i den myke mosen.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Vi går inn i ei tid der vi skal vi skal trekke innomhus i varmen, tenne lys og kose oss sammen med våre aller nærmeste.
Vi skal avslutte et år og gjøre oss klar for å tre inn i et nytt.
Sola skal «snu» og gi oss håp om mer lys og varme.
Inntil da skal vi pynte, vaske, bake og gjøre oss klar på alle måter.
Vi skal vente,
og glede oss til det som kommer.
Samtidig som vi skal minnes med takknemlighet alt det gode som vi har fått oppleve.

• 

• 

• 

Det er tid for kos og takknemlighet.
En tid for alt.